For en ukes tid siden fant jeg en interessant serie på
MTV, som heter "The buried life". MTV har endel dårlige serier, men denne syns jeg var verdt å se. Kort fortalt handler den om fire gutter som bestemmer seg for å gjøre noe mer med livet sitt, og reiser derfor rundt omkring i USA for å få gjort ting de ønsker å gjøre før de dør. De har laget en liste med 100 punkter, og hver episode tar for seg forsøket på å få realisert disse drømmene. Samtidig hjelper de mennesker med forskjellige livshistorier med å få gjort ting de ønsker å gjøre før de dør.
Det er en veldig inspirerende serie som får deg til å stoppe og tenke om man egentlig lever livet sitt slik man
egentlig vil. Jeg er forsåvidt ikke glad i klisjéer, men denne serien er virkelig oppmuntrende på en dårlig dag, og de beviser at ofte er vi vår egen største fiende når det kommer til å oppnå det vi ønsker i livet. Det er jo også et slags sosialt eksperiment, på hvor langt man er villig til å presse seg selv, utenfor vår egen lille trygge boble. Jeg har selv mange ganger latt være å gjøre ting jeg egentlig vil, på grunn av all slags frykt for hva som kan komme til å skje. Men når man først gjør det, uansett hvor dumt eller skummelt det føles i det øyeblikket, sitter man igjen med en fantastisk følelse av mestring.

Et godt eksempel på dette er da jeg var i Paris siste uka i februar. Jeg har alltid hatt kjempelyst til å dra opp i Eiffeltårnet, men har vært veldig redd på grunn av høydeskrekken min. Da jeg var liten og mamma og pappa tok med meg og søsteren min med på biltur gjennom Europa, hadde jeg enda ikke "utviklet" denne høydeskrekken. Da var jeg helt klar til å ta heisen opp i Eiffeltårnet, men mamma turte ikke se på, så det ble med tanken.
Denne gangen, visste jeg at jeg kom til å være redd, og ville dermed ikke love Peter at vi kunne ta heisen opp. Vi bodde på et koselig lite hotell like ved Eiffeltårnet, og gikk dit nesten hver kveld for å se på alle lysene og stemningen. Dagene i Paris gikk fort, og jeg følte meg absolutt ikke klar til å dra opp. Siste kvelden spiste vi på en italiensk restaurant nær eiffeltårnet, og på tur hjem gikk vi bort til tårnet for siste gang. Klokka var ca 22 på kvelden, og det var ingen kø ved billettluka, så vi gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Da vi skulle til å kjøpe billetter, kjente jeg at jeg ble grepet av skrekk. Jeg var veldig nær med å trekke meg, men tenkte samtidig at dette må jeg bare kjempe meg gjennom. Da vi kom ut av heisen, og kjente vinden i ansiktet, fikk jeg betalt for "strevet"! Utsikten var fantastisk, hele byen var opplyst og det var nesten ingen andre turister der! Jeg ble ekstatisk over følelsen av å ha mestret frykten. Neste gang vil jeg ta heisen helt opp til toppen!
Her kan du se The Buried Life
- Backpacke i Asia
- Ta dykkersertifikatet
- Skaffe meg hund
- Lære å surfe på Hawaii
